Gulltransporten
I Lamøyvågen på Inntian står det et lite minnesmerke. Men selv om minnesmerket er lite, er hendelsen det skal minne oss på en av de mest dramatiske i starten av andre verdenskrig.
Midt i begivenhetenes sentrum sto to fiskebåter og en gjeng fiskere fra Frøya, som var villige til å satse sitt eget liv på å redde Norges gullbeholdning unna de tyske okkupantene.
Og det hele startet i denne bukta på Inntian.
Du kan se minnesteinen i lamøyvågen på Inntian. I bukta der omlastingen av gullet skjedde.
Gullet kom sørfra. Fraktet ut av Norges bank i Oslo i morgentimene 9 april 1940.
Med godstog til Åndalsnes og senere Molde der det meste av beholdningen ble hentet av de britiske krysserne «Galatea» og «Glasgow».
Resten av gullet ble lastet om bord i fem fiskeskøyter som seilte nordover for å unngå tyske angrep.
I Lamøyvågen på Frøya ventet to større fiskeskøytene «Staulvåg» og «Alfhild» på følget.
Her ble alt det gjenværende gullet lastet over i Frøyabåtene. I alt 18 tonn, fordelt på 301 store kasser med 40 kilo gull i hver og 246 små à 25 kilo gull.
Skippere på «Alfhild» var Karl Reppe fra Svellingen og på «Staulvåg», Esten Larsen fra Inntian. Med dem var Hans og Karl Reppe, Arne Lorentsen og Harald Bringedal, og Kåre Pettersen.
Med på ferden var også dikteren og motstandsmannen Nordahl Grieg og diplomaten Thore Boye.
Thore Boye skriver i sine notater :
"På dekket hele turen. Kom til Sør-Frøya ca. klokken tre om natten. Sov noen timer på gulvet i Menighetshuset.
Rekognosering og overveielser: Er det for risikabelt for skøyta å krysse Trondheimsfjorden?"
Deretter bar det fra Nord-Frøya via Brønnøysund, Sandnessjøen, Bodø, Tjeldsund og Harstad til Tromsø, med ankomst 8. mai.
Dagen etter tøffet også de to gullskøytene inn på Tromsø havn. Ferden nordover var dramatisk.
Tyske fly kretset over dem, men karene nådde fram til Tromsø, hvor gullet ble hentet av et britisk krigsskip og reddet til England.
Karene fra Frøya kom seg trygt hjem igjen. “
Det hører med til historien at Nordahl Grieg på denne turen skrev det kjente diktet «17 mai 1940» mens han satt i lugaren på Alfhild.
Da han var ferdig sies det at han leste han diktet for skipper Karl Reppe:
I dag står flaggstangen naken, blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen, vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber, under de fremmedes åk.
Grieg lurte på hva frøyværingen syntes om det han hadde skrevet.
Svaret var kort og fattet: «Det var da ikke så verst»
Diktet ble senere ett av våre mest kjente.
Staulvåg, en av gullbåtene som skrev Norgeshistorie i 1940.